Unngått mulighet
Hoppe over vitenskapelige problemer med menneskelig evolusjon
Av Casey Luskin. Oversatt herfra.

Bilde 1. Homo Erectus hodeskalle

Redaktørens notat. I En serie ser Casey Luskin gjennom en ny bok av filosof W. Lane Crane.Se her for oversikten.

I sin bok 'In Quest of the Historical Adam', er William Lane Craigs retoriske strategi i hovedsak å akseptere hva som helst, en hovedstrøms evolusjonær paleoantropologi sier, og se om Adam og Eva fortsatt kan stå seg. Som han sa det i et intervju med 'Christianity Today', er hans "håp at ved å vise at det ikke er noen inkompatibilitet mellom moderne evolusjonsvitenskap og bekreftelsen av et enkelt menneskepar ved opprinnelsen til menneskeheten, kan vi eliminere den hindringen for tro." Selv en anmeldelse av boken i tidsskriftet Science observerer at Craig "tar evolusjon som gitt". Ved å lokalisere Adam og Eva innenfor arten Homo heidelbergensis, er Craigs mål å presentere en posisjon med "rimelig tro", og hans taktiske tilnærming kan virkelig være nyttig for de som ønsker å hevde at Bibelen ikke er i motsetning til vanlig evolusjonsvitenskap. Det er greit så langt det går. Men denne strategien betyr at Craig noen ganger samtykker til evolusjonære antakelser og argumenter som er svært tvilsomme, og han går glipp av muligheter til å peke på alvorlige svakheter i evolusjonsmodeller.

Mirakelmutasjoner og utviklingen av menneskelig intelligens                 Bilde 2. Slik tolket Lynn Margulis mutasjoner, ut fra data hun var i kontakt med

Craig fokuserer på forskjellige "avgjørende genetiske mutasjoner" som har skjedd "i den menneskelige avstamningen siden vår siste felles stamfar med sjimpanser." Disse kan "forklare den ekstraordinære utvidelsen av hjernen som er unik for mennesker." Hans primære eksempler involverer en enkelt basepar-substitusjon i genet ARHGAP11B og tre humanspesifikke NOTCh2NL-gener (s. 277, 278). Han erkjenner at "vi vet ikke" om disse mutasjonene hadde "noen direkte effekt på språkevnen". Likevel siterer han senere menneskespesifikke trekk ved to andre gener som kan være nødvendige for tale. Disse genene er AUTS2 (som Craig innrømmer har en "ukjent" funksjon), og FOXP2 (som Craig hevder "synes å være nødvendig for menneskelig tale") (s. 325). I 2018 ble FOXP2-historien diskreditert fordi det genetiske signalet som ble antatt å eksistere i genet viste seg å være en falsk statistisk artefakt (1), noe som gjør det overraskende at Craig fortsetter å sitere det.

Bortsett fra FOXP2 (som har blitt miskreditert), er det ikke helt klart hvilken betydning disse genetiske egenskapene har for menneskelig språk og kognisjon. Men la oss for argumentets skyld anta at alle disse 'mutasjonene' er nødvendige - selv om de absolutt ikke er tilstrekkelige - for å forklare menneskehetens avanserte kognitive og språklige evner. Craig gjør det aldri helt klart om han ser på disse mutasjonene som å oppstå og spre seg via standard evolusjonære mekanismer, eller å ha blitt styrt av Guds inngripen i den naturlige verden. På et tidspunkt antyder han at mutasjonene kan være "guddommelig forårsaket" (s. 307), men hans generelle utforming mangler slike kvalifikasjoner, noe som antyder at de er vanlige "mutasjoner" som oppsto via standard evolusjonære mekanismer. Craig skriver i First Things, og foreslår at "Gud valgte ut to [hominider] og utstyrte dem med intellekter ved å renovere hjernen deres og gi dem rasjonelle sjeler" - som høres ut som "guddommelig forårsakede" mutasjoner. I sin bok er han åpen for guddommelig årsakssammenheng i skapelsen av Adam og Eva, men virker ikke sterkt forpliktet til det:

-Den radikale overgangen som ble utført i grunnleggende paret som løftet dem til det menneskelige nivået innebar trolig både biologisk og åndelig renovering, kanskje guddommelig forårsaket. (s. 376, uthevelse tilføyd)

Bilde 3. W.L. Craig med rett konklusjon på sviktende grunnlag

I First Things foreslår Craig deretter at Adam og Eva ikke var så kognitivt avanserte som moderne mennesker er, og postulerer at menneskeheten opplevde standard evolusjonære endringer etter Adam og Eva, inkludert noen som ville "komme sakte frem gjennom miljømessig nisjekonstruksjon og genkulturell koevolusjon" for å utvikle de mer avanserte hjernene vi har i dag.(2) Det dette antyder er at ikke bare synes Craig å foreslå eller tillate at mange (om ikke alle) av menneskehetens intellektuelle evner utviklet seg via naturlige mekanismer, men han tror faktisk at vi utviklet oss oppover etter Adam og Eva — en modell som står i skarp kontrast til det tradisjonelle kristne synet om at menneskeheten har falt fra Adam og Eva.

Evas opprinnelige tilstand.
I boken hans er det aldri helt klart om Craig tror at de spesifikke mutasjonene han diskuterer skjedde via standard evolusjonære mekanismer, Guds direkte intervensjon eller en slags hybrid av de to. For å gi ett av flere eksempler, sier han, "Det mest plausible scenariet er at i en felles stamfar til mennesker, neandertalere og denisovaner, ble det forfedres PDE4DIP-NOTCH2NL-pseudogen reparert av en ektopisk genkonvertering fra NOTCH2. Denne hendelsen kan ha vært avgjørende for menneskelig evolusjon..." (s. 279) For å gi et annet eksempel, når han diskuterer ARHGAP11B, skriver han at neandertalere, denisovanere og mennesker:
-deler denne avgjørende genetiske mutasjonen som bidrar til å forklare den ekstraordinære utvidelsen av hjernen som er unik for mennesker. Faktisk, siden mutasjonen skjedde i arten som er forfedre til neandertalere, denisovaner og Homo sapiens, stemmer disse funnene overens med menneskeheten til noen som tilhører en storhjernet forfedreart som Homo heidelbergensis, der mutasjonen skjedde. (s. 278)

Bilde 4. En ting vi er enige om

Kanskje disse mutasjonene var "guddommelig forårsaket." Men i denne gjenfortellingen, uansett hva "guddommelig årsakssammenheng" kan bety (i Craigs syn), virker det umulig å skille fra standard evolusjonære forklaringer. La oss sette til side Craigs tvetydighet om hva han mener og bare spørre: Hva er rådataene her, og krever det samtykke til et evolusjonært syn?

For det meste viser dataene han siterer ganske enkelt at mennesker, neandertalere og denisovaner deler visse lignende gener og genetiske egenskaper som er involvert i vår hjerneutvikling og språklige evner - gener og genetiske egenskaper som ikke finnes hos levende aper. Dette er slett ikke overraskende siden neandertalere og denisovaner var svært like oss, antas å ha hatt avanserte kognitive evner, og kan til og med høre hjemme innenfor vår egen art Homo sapiens. Bevisene han forteller er ikke bevis på evolusjon. Snarere identifiserer de ganske enkelt menneske-spesifikke genetiske trekk, som sannsynligvis bidrar til å gi oss våre avanserte kognitive evner. Bare det å identifisere viktige genetiske egenskaper forteller oss ikke nødvendigvis at de oppsto ved blinde evolusjonære mekanismer. Tross alt kunne disse egenskapene vært intelligent utformet eller til og med spesielt skapt av Gud, i skapelsen av Adam og Eva.

Men Craigs argumenter ser vanligvis ut til å behandle disse mutasjonene ikke annerledes enn blinde evolusjonære hendelser, som plutselig produserte menneskelig intelligens hos en tidlig hominid. De av oss som har vært rundt i debatten om evolusjon en stund har hørt denne typen mirakel-mutasjonshistorier før, og vi har flere grunner til å være skeptiske

Bilde 5. Hjernen kan også benyttes til skeptisisme

Grunner til skepsis
For det første innebærer mirakelmutasjonsberetninger om opprinnelsen til menneskelig erkjennelse en teleologi og design til evolusjon som motsier en ikke-styrt evolusjonær historie. Hvis våre kognitive evner plutselig utviklet seg av bare én eller to enkelt mutasjons-hendelser, betyr det at vår dype menneskelige intelligens satt på et stup og bare ventet på at visse spesifikke mutasjoner skulle oppstå før moderne menneskelige sinn kunne oppstå. Men hvordan kom tankene våre til det evolusjonære stupet, der bare én eller to mutasjoner kunne produsere alt fra Lao Tze til Beethoven til Einstein? Ideen innebærer et teleologisk, regissert og designet kurs til opprinnelsen til vår erkjennelse. Craig virker åpen for dette alternativet, men han sier aldri at det er hans preferanse.

For det andre mangler mirakelmutasjonsberetninger om opprinnelsen til menneskelig erkjennelse troverdighet og går ofte i oppløsning ved nærmere gransking. I The Language of God hevdet Francis Collins at noen få spesifikke endringer i FOXP2 på en eller annen måte skapte våre viktigste språklige evner. (3) En artikkel i Time Magazine samme år hevdet på samme måte at to mutasjoner i FOXP2 kunne ha forårsaket "fremveksten av alle aspekter av menneskets tale, fra en babys første ord til en Robin Williams-monolog." (4) Nylig hevdet Yuval Noah Harari i sin bok Sapiens at mennesker opplevde en slags "Kunnskapens tre-mutasjon" som skjedde på grunn av "ren tilfeldighet" og forårsaket en "kognitiv revolusjon." (5)

Slike argumenter om at en eller noen få tilfeldige mutasjoner på magisk vis skapte menneskehetens avanserte intellektuelle evner, tyner troverdigheten. Opprinnelsen til menneskelig erkjennelse og tale ville ha krevd mange endringer som representerer en rekke komplekse gjensidig avhengige egenskaper. To ledende evolusjonister som skriver i en fremtredende tekst om primaters opprinnelse, forklarer at menneskelig språk ikke kunne utvikle seg på en brå måte, genetisk sett, fordi mange genetiske endringer ville være nødvendige:
Bickertons forslag om en enkeltgenmutasjon er, synes jeg, for forenklet. For mange faktorer er involvert i språklæring – produksjon, persepsjon, forståelse, syntaks, bruk, symboler, kognisjon – til at språk kan være et resultat av en enkelt mutasjonshendelse. (6)

Bilde 6. Dette kjente de ikke til, bare for 50 år siden

Mennesker er ganske forskjellige fordi de besitter språk, som ligger til grunn for enhver større intellektuell prestasjon av menneskeheten. Denne diskontinuitetsteorien er usannsynlig fordi evolusjon ikke kan fortsette ved inspirerte hopp, bare ved å øke fordelaktige varianter av det som gikk foregikk før. (7)
Disse forfatterne har rett når de avviser slike "enkeltmutasjonshendelser"-hypoteser - og vil være berettiget til å gjøre det samme for to eller tre mutasjonshendelser fordi menneskelig erkjennelse er langt for kompleks til å oppstå på en slik måte.

For det tredje hevder darwinistisk evolusjon at disse egenskapene må oppstå og spre seg via tilfeldig mutasjon påvirket av naturlig seleksjon (og andre standard evolusjonære mekanismer som genetisk drift) - blinde prosesser som opererer uten noe intelligent tilsyn. En slik blind prøving-og-feilmekanisme er svært ineffektiv til å produsere nye funksjoner, som krever flere mutasjoner for å gi en fordel. Dette gjelder spesielt når det kommer til et avansert biologisk trekk som menneskelig intelligens, som sannsynligvis krever mange komplekse genetiske egenskaper. Dette antyder en potensiell utfordring for den neo-darwinistiske utviklingen av menneskelig intelligens.For mange mutasjoner, for lite tid

For å forstå denne utfordringen, la oss vurdere et tilsynelatende enkelt eksempel. I 2004 foreslo en studie i Nature at en enkelt mutasjon som inaktiverte et protein kunne forårsake "markerte størrelsesreduksjoner i individuelle muskelfibre og hele tyggemuskler" som fører til "tap av tyggestyrke",(8) som kunne ha løsnet kjevemusklene, slik at hjernen vår vokste seg større. En nyhetssak som ble spredt utbredt, med tittelen "Manglende kobling funnet i genmutasjon," rammet inn funnet på denne måten: "en eldgammel genetisk mutasjon for svakere kjever bidro til å øke hjernestørrelsen, en vri som først skilte de tidligste menneskene fra deres apelignende forfedre." Historien høres plausibel ut, men det er mer til den. Ledende paleoantropolog Bernard Wood bemerket at denne mutasjonen alene, aldri kunne ha gitt en selekterbar fordel og ville ha krevd ytterligere endringer:

Mutasjonen ville ha redusert den darwinistiske egnetheten til disse individene. ... Det ville bare ha blitt fikset hvis det falt sammen med mutasjoner som reduserte tannstørrelse, kjevestørrelse og økt hjernestørrelse. Hva er sjansene for det?

Vi har dermed en situasjon der flere koordinerte mutasjoner vil være nødvendig for å gi fordelen. Likevel fant en populasjonsgenetikkstudie i Genetics fra 2008 at for å oppnå bare to spesifikke mutasjoner via darwinistisk evolusjon, "for mennesker med en mye mindre effektiv populasjonsstørrelse, ville denne typen endring ta > 100 millioner år." Forfatterne innrømmet at dette var "svært usannsynlig å skje i en rimelig tidsskala." (10) Med andre ord, når en egenskap krever flere mutasjoner før en fordel oppnås, vil det kreve mer enn 100 millioner år innenfor en art som vår.

Bilde 7. Ventetidsproblemet -omhandlet annensteds

Craig siterte ikke eksemplet ovenfor i boken sin, men det er svært analogt med eksemplene han tar opp. Han siterer minst tre mutasjonshendelser (hvorav noen i seg selv kan ha krevd flere punktmutasjoner) som nødvendige for fremkomsten av menneskelig intelligens. Utvilsomt vil det kreves mange komplekse mutasjonshendelser for å gå over fra det apelignende australopithecine intellektet til våre antatte forfedre til moderne menneskelig erkjennelse. Hvis Genetics-artikkelen som er sitert ovenfor er korrekt, så hvis det noen gang bare ble nødvendig med to punktmutasjoner blant disse hendelsene for å gi en fordel, ville de være ekstremt usannsynlig å oppstå via blind evolusjon i en populasjon av hominider på tidsskalaen tillatt av fossilregistrene (dvs. ~750 000 år siden oppkomsten av Homo heidelbergensis, eller ~2,5 millioner år siden vår slekt Homo visstnok utviklet seg fra australopitheciner).
Dette representerer en potent utfordring for den nydarwinistiske utviklingen av menneskelig erkjennelse som strømmer direkte ut av matematikken til populasjonsgenetikk. Dessverre, fordi Craig aldri direkte bestrider hovedstrøms evolusjonsteori, går leserne hans glipp av en mulighet til å høre om denne mektige utfordringen til nydarwinismen.

Nok en tapt mulighet til å utfordre menneskelig evolusjon: fossiler

Craig bruker ikke mye tid på å diskutere opprinnelsen til slekten Homo, selv om han siterer antropolog Ian Tattersall, og argumenterer for "det meningsløse i å prøve å dele det som nå er en svært omfattende hominid-opptegnelse mellom australopither og Homo" (s. 256). . I sin søken etter å tilpasse Adam og Eva innenfor hovedstrøms evolusjonsvitenskap, går han glipp av en annen stor mulighet til å påpeke en alvorlig mangel i bevisene for menneskelig evolusjon: mangelen på fossile bevis som dokumenterer en overgang fra de ape-lignende australopitheciner til de menneskelignende, Homo. Dette "gapet" i fossilregisteret er godt attestert i litteraturen.

En Nature-artikkel bemerket at tidlig Homo erectus viser "et så radikalt avvik fra tidligere former for Homo (som H. habilis) i sin høyde, redusert kjønnsdimorfisme, lange lemmer og moderne kropps-proporsjoner at det for øyeblikket er vanskelig å identifisere dens umiddelbare aner i øst-Afrika" (11) – eller andre steder for den saks skyld. En annen anmeldelse bemerker på samme måte, "...det er denne tilsynelatende brå opptredenen av H. erectus som har ført til forslag om en mulig opprinnelse utenfor Afrika." (12) På samme måte fant en artikkel i Journal of Molecular Biology and Evolution at Homo og Australopithecus skiller seg betydelig ut i hjernestørrelse, tannfunksjon, økt kranial støtte, utvidet kroppshøyde, visuelle og respiratoriske endringer, som sier:

Bilde 8. Oppsett over standard hominin fylogeni

-Vi, som mange andre, tolker de anatomiske bevisene for å vise at tidlig H. sapiens var signifikant og dramatisk forskjellig fra ... australopitheciner i praktisk talt hvert element av skjelettet og hver rest av dets oppførsel.
Ved å merke seg disse mange forskjellene, kalte studien opprinnelsen til mennesker, "en reell akselerasjon av evolusjonær endring fra det sakte skiftende tempoet i australopithecin-evolusjonen." Den uttalte at en slik transformasjon ville ha krevd radikale endringer: "Anatomien til den tidligste H. sapiens-prøven indikerer betydelige modifikasjoner av det forfedres genom og er ikke bare en utvidelse av evolusjonære trender i en tidligere australopithecin-linje gjennom hele Pliocen. Faktisk dukker dens kombinasjon av funksjoner aldri opp tidligere." Disse raske og unike endringene kalles "en genetisk revolusjon" der "ingen australopithecin-arter åpenbart er overgangsbestemmende." (13)

Bilde 9. Det finnes alternativer til slektskap

For de som ikke er begrenset av et evolusjonært paradigme, er det ikke åpenbart at denne overgangen fant sted i det hele tatt. Den sterke mangelen på fossile bevis for denne antatte overgangen bekreftes av tre Harvard paleoantropologer:
Av de forskjellige overgangene som skjedde under menneskelig evolusjon, var overgangen fra Australopithecus til Homo utvilsomt en av de mest kritiske i sin omfang og konsekvenser. Som med mange viktige evolusjonære hendelser, er det både gode og dårlige nyheter. For det første er den dårlige nyheten at mange detaljer om denne overgangen er uklare, på grunn av mangelen på fossile og arkeologiske registreringer.

Når det gjelder de "gode nyhetene", innrømmer de: "Selv om vi mangler mange detaljer om nøyaktig hvordan, når og hvor overgangen skjedde fra Australopithecus til Homo, har vi nok data fra før og etter overgangen til å trekke noen slutninger om den generelle karakteren til nøkkelendringer som skjedde." (14) Med andre ord viser fossiler ape-lignende australopithecines ("før") og menneskelignende Homo ("etter"), men ikke fossiler som dokumenterer en overgang mellom dem . I fravær av mellomprodukter sitter vi igjen med slutninger om en overgang som er basert strengt på antakelsen om evolusjon - at en udokumentert overgang må ha skjedd på en eller annen måte, en gang og et sted. Evolusjonister antar at denne overgangen skjedde, selv om vi ikke har fossiler som dokumenterer den.

På samme måte gjenkjente den store evolusjonsbiologen Ernst Mayr det bråe utseendet til vår slekt:
-De tidligste fossilene av Homo, Homo rudolfensis og Homo erectus, er atskilt fra Australopithecus m)ed et stort, uoverbygd gap. Hvordan kan vi forklare denne tilsynelatende plutselige forandringen? Uten å ha noen fossiler som kan tjene som 'missing links', må vi falle tilbake på den ærefulle metoden for historisk vitenskap, konstruksjonen av en historisk fortelling. (15)
En annen kommentator har foreslått at beviset innebærer en "big bang-teori" om utseendet til Homo. (16)

Dette store, udekkede gapet mellom de apelignende australopitheciner og de plutselige, tilsynelatende menneskelignende medlemmene av slekten Homo, utfordrer evolusjonære beretninger om menneskelig opprinnelse. Craig nevner dessverre ingen av disse problematiske bevisene i boken sin. Men han viser overbevisende at Adam og Eva kan være lokalisert innenfor et evolusjonsscenario, er leserne hans fratatt muligheter til å lære hvorfor et evolusjonsscenario kanskje ikke er det riktige svaret, tross alt.